Mandala Marian

Den Helder, september 2000

 

I slutten av mai, under min ferie i Nederland, fikk jeg høre at min søster Marian var alvorlig syk og bare hadde kort tid igjen å leve. Fra det øyeblikk av bodde jeg hos henne og hennes familie, og sammen pleide vi Marian til hun sovnet inn 17. august.

Det var et enormt sjokk for meg å høre at hun var syk, og for å gjøre bearbeidelsen lettere begynte jeg ganske snart med å brodere en mandala.

Denne mandalaen (Sanskrit for sirkel) har jeg brodert på de siste tre månedene, og i den beskriver jeg hendelsene fra denne perioden.

Mandalaens hjerte er åpent: Begynnelsen på en ny periode i mitt liv. I det øyeblikk trådte jeg inn i en ny situasjon.

Den første uken ble kjennetegnet av dager med “gullrender” (den første gule randen omkring det åpne midtstykket), senere kom det “diamantdager” og selv “briljantdager” (de små gule feltene, “briljanter” i det fiolette).

Fordi tro, håp og kjærlighet spilte en viktig rolle i disse ukene, brukte jeg disse symbolene i den neste randen, avsluttet med en “gullrand”.

“Stjernene” i den neste randen gjengir “lyset” som Marian var på vei mot, som hun ofte snakket om og ville at alle skulle få del i. Denne sirkelen inneholder også fire ovaler: for oss ble det raskt “øynene”. Mens hun var syk ble Marian ofte plaget av angst, vonde drømmer om slanger, djevelen og menn med masker.

Marian kom hjem for å dø og visste at hun bare hadde noen få dager eller uker igjen å leve. Tilstanden hennes bedret seg på grunn av medikamentene og hun fikk mye mer tid enn det først så ut til. I begynnelsen følte Marian det som “nådetid”, men senere fikk hun det vanskelig: hun følte at hun var klar til å dø, men allikevel skjedde det ikke. Den første “lyse” perioden slo om til en tyngre periode med “venting”, for meg symboliseres dette av den mørke randen omkring “lyset”. Denne randen inneholder også en tekst: “Vi kaller ham Marian”. På grunn av medisinene fikk hun vann i kroppen, og hun hadde en mer enn sunn matlyst som førte til at hun fikk stor mage. En morgen da vi satt ved bordet og drakk kaffe, glapp det ut av meg: “Du ser nesten gravid ut!”. Og min svoger repliserte tørt: “Ja, og vi kaller ham Marian”. I tillegg til mye sorg og spenning var det heldigvis ofte også rom for litt humor.

Det store røde hjertet ved siden av betyr for meg “unnfanget i kjærlighet”, i tillegg til “Tro, håp og kjærlighet, men fremfor alt KJÆRLIGHET”.

Rundt denne sirkelen (kjærlighetens sirkel som omslutter den perioden hvor vi fikk lov til å hjelpe og pleie Marian i den sist fasen av hennes liv) er det en åttekant. Denne åttekanten er ikke ferdig: For meg var Marians liv ikke fullført da hun sovnet inn om morgenen den 17. august. Så langt var mandalaen ferdig på 17. august: Marian har sett alt dette. Hun likte at jeg satt og broderte ved sengen hennes og det virket beroligende på oss begge. Hun spurte flere ganger om jeg ville komme og sette og brodere. Mandalaen hadde en betydning både for Marian og resten av familien. Mandalaens vekst ble fulgt med interesse og Marian ba meg ofte om å vise den frem til besøk og fortelle om den. Fargene har jeg funnet fram til selv og Marian syntes særlig at blåfargen var svært vakker: blått var hennes farge.

Utenfor åttekanten har jeg brodert 2 ting til etter at Marian sovnet inn: på over- og undersiden hennes fødsels- og dødsdag og fire krøller i de fire hjørnene: begynnelsen på noe nytt? Brodert med 1 tråd i hennes blå yndlingsfarge. En tråd med en historie: Mandagen før hun døde hadde jeg 1 tråd med blått igjen. Da jeg ville bruke den var den blitt borte. Jeg lette overalt, men kunne ikke finne den. Marian var svært syk akkurat da og hun sov egentlig mesteparten av dagen. Allikevel kunne hun fortelle at hun hadde sett den blå tråden i hundens pels. Vi lette en gang til, men tråden var ikke til å finne. Dessuten var Marian av og til forvirret, så jeg trodde ikke helt på henne. På ettermiddagen kjøpte jeg en ny blå tråd. Klokken halv syv om morgenen den 17. august satt vi hos Marian da min niese plutselig sa: “Tante Het, jeg ser den blå tråden”. Den lå under sengen min på et sted hvor bare hunden kommer til. Marian hadde altså sett riktig. Et par timer senere sovnet hun inn.

Før Marian døde hadde jeg en forestilling om det, og jeg hadde også forventet å se noe av “lyset” eller “freden” under døden (jeg ser først nå hvor vakkert det nederlandske ordet "overlijden" er: "lidelsen" er "over"). Det skjedde imidlertid ikke og egentlig var jeg svært skuffet over det. Vi bisatte Marian den 22. august og dagen etter fullførte jeg mandalaen med den ene blå tråden. Intuitivt brodert i hjørnene. I dag, fredag 1. september, mens jeg skriver denne teksten, ser jeg at de blå krøllene står i forbindelse med “lyset” i den blekrosa stjerneranden. Og derfor var det allikevel “lys” etter at Marian sovnet inn. Da det skjedde kunne jeg ikke se det, men nå, 2 uker senere, ser jeg det!

 

Min søster Marian er ikke mer: hennes lidelse er over.

Min sorg er stor, men allikevel, et sted dypt inne, føler jeg at det er godt, og derfor er jeg veldig glad for at jeg fikk være så nær henne i de tre siste måneder av hennes liv.

 

Hetty den Hertog