Mandala Kees

Putten, februar 2001

 

ET LITE MONUMENT FOR MIN BROR

 

Tidlig på morgenen søndag 29. oktober 2000 ble jeg vekket av at min svoger Cor ringte meg opp, og fortalte at min bror Kees plutselig hadde dødd klokka 2 den natten. 73 dager etter at jeg den 22. august hadde stått ved graven til min søster Marian, stod jeg den 3. november ved graven til Kees. Jeg følte rådløshet, ordløs sørg, kunne ikke fatte og tro det og spurte meg selv hvorfor? Uten å ha tatt avskjed ble han revet ut av mitt liv.

I mai 2000 viste det seg at Marian var alvorlig syk og bare hadde kort tid igjen å leve. Etter denne meldingen levde hun i 3 måneder og vi kunne forberede oss på avskjeden. I den perioden begynte jeg å brodere en mandala, og da Marian døde den 17. august, var den nesten ferdig.

Etter at Kees plutselig døde, følte jeg behov for å omsette også denne hendelsen for meg selv i form av en mandala. Denne mandalaen er imidlertid ingen beskrivelse av avskjedsprosessen, men for meg mer en fortelling om hans begravelsesseremoni.

Dagen etter hans begravelse valgte Marion og Suzan (hans kone og datter) fargene til denne mandalaen og jeg begynte samme dag.

Midten av mandalaen er en gul-oransje gylden stjerne som springer ut av mørket. Slik kom hans død: som et lynglimt om natten. Et dundrende smell, pang, død….. Ingenting mer. Deretter kommer rådløsheten, forvirringen, ufatteligheten og spørsmålet hvorfor.

Hans plutselige død betydde at vi fort ble tvunget til å tenke på begravelsen og en sammenkomst før begravelsen. Fordi Kees ikke var tilknyttet et kirkesamfunn, kunne vi ikke henvende oss til en prest og vi valgte å planlegge hele sammenkomsten selv. Sammen søkte vi etter et innhold som ville passe til den personen Kees hadde vært og hvor vi alle ville kunne kjenne oss igjen.

Som utgangspunkt for sammenkomsten, tok vi alle menneskene som var til stede på begravelsen. Sammen utgjør vi nemlig små stykker, fasetter av Kees.

Alle som var til stede hadde et annet forhold til Kees: hans mekaniker var der for eksempel og en salgsrepresentant som besøkte Kees i butikken. Men også ungdomsvenner, onkler, tanter, fettere, kusiner, naboer, venner fra campingplassen, kunder og medlemmer fra menigheten som våre foreldre tilhørte og som kjente Kees fra tidligere. En meget sammensatt gruppe mennesker, som sammen dannet et bilde av den personen Kees hadde vært og hva han hadde betydd i andres liv. Det gjorde meg forbauset, forundret og trist. I de dager fant jeg ut hvem min bror hadde vært, og med smerte i mitt hjerte måtte jeg konstatere at jeg ikke kjente ham. Tårene strømmer langs kinnene mine fordi jeg erkjenner at “aldri mer” er så ugjenkallelig nå. Ikke lenger noen sjanse til å gjøre noe om igjen, det er forbi og det er svært smertefullt.

I mandalaen har jeg omkring den mørke innsiden brodert en lyseblå rand med 4 hjerter. I kapellet spilte vi en sang av René Froger: “Here in my heart”. Refrenget er slik: “Her i mitt hjerte, det er stedet, stedet hvor du er hos meg og hvor jeg bærer deg med meg”.

Innenfor denne randen med hjerter er det en rand med “girlandere”. Sammen med den ytterste randen, flaggene med kraftige farger i det lyseblå, danner de en enhet som forteller en historie.

5 uker etter at Marian fikk høre at hun var alvorlig syk og ikke ville blir frisk igjen, fikk min eldste søster den samme beskjeden. Hun har også kreft i et stadium hvor helbredelse ikke er mulig. Det var et spesielt bånd mellom Thea og Kees: De var mye sammen og særlig Kees var ofte den som organiserte stand ting i familien: Han var praktisk talt den som alltid hengte opp girlanderne.

Tirsdagen etter den søndagen Kees døde, våknet min yngste bror og hans kone om morgenen og spurte seg: Hvorfor? Hvorfor Kees? Hvorfor nå? Og til det svarte min svigerinne: “Kees holder på med å pynte med girlandere der oppe, så det er klart når Thea kommer”. Vi får ikke svar på spørsmålet om hvorfor, men allikevel søker vi alle etter noe som kan gjøre den store sorgen litt lettere.

En niese av Marion var også opptatt av spørsmålet “hvorfor” og hennes tanke var at det sto en sykkel med punktert hjul i himmelen, og da trengte de den beste sykkelreparatøren: Vår Kees!” 

Omkring den innerste randen med girlandere har jeg brodert en grønn firkant som er fylt med de samme fargene som girlanderne: Dette står for Kees sin livslyst og aktivitet. Han var alltid klar til å ta fatt på noe, til å hjelpe til.

I grønt er det også brodert et mønster med mange små firkanter, som er fylt med alle fargene som brukes i mandalaen. Med dette har jeg forsøkt å gjengi alle de små stykkene av Kees, fasettene som jeg beskrev tidligere.

De fargede små firkantene danner undergrunnen for fire sirkler. Midten av dem danner et kryss. For meg står de sirklene for livets og dødens sirkler: Korset (døden) er omgitt av grønt (livet). Min eldste søster vil, hvis alt går godt, kunne holde sitt første barnebarn i sine armer i mai. Marian og Kees er døde, men livet fortsetter i dette nye barnet. Korset i sirkelen betyr for meg også tro. Tro på at det finnes noe høyere og større enn meg selv.

Kees er oppdratt etter de kristne verdier, normer og tradisjoner av sine foreldre. Fordi han trodde på Gud, men ikke på Kirken, var han ikke tilsluttet noe kirkesamfunn. Han forlot ikke den kristne tro så lenge han levde og det forkynte han ved å være et godt menneske, som ikke sviktet hvis en annen ba om hans hjelp. Du kom aldri forgjeves til Kees. Samme hvor vanskelig han hadde det selv var det alltid rom for å hjelpe andre.

Kees var et godt menneske som hjalp sine medmennesker. I 27 år arbeidet Kees som frivillig med å kjøre uføre til kampene til fotballklubben PSV. Derfor er PSV-vimplene med i mandalaen.

Min bror Kees var sykkelreparatør. Etter noen vanskelige år begynte han på nytt med sin egen sykkelforretning i februar 2000. I sitt siste leveår arbeidet han veldig hardt for å få denne forretningen til å gå. Etter en vanskelig start virket det som om han begynte å få fotfeste. Hans plutselige død gjorde en brå slutt på dette.

Jeg vente meg gradvis til døden til Marian. I de tre månedene jeg fikk lov til å pleie henne fikk jeg tatt avskjed. Jeg kunne spørre henne om ting, og fortelle. Vi kunne le og gråte sammen. Vi kunne sammen nærme oss mot en avrunding av hennes jordiske eksistens. Kees ble revet ut av mitt liv på et eneste øyeblikk. Det er det som gjør avskjeden så vanskelig for meg.

Først etter hans død har jeg sett hvem min bror Kees egentlig var: Jeg kjente ham nesten ikke, visste ikke hvem han egentlig var eller hva som opptok ham i livet. Nå er det ingen mulighet lenger til å gjøre noe med det og jeg synes det er vanskelig å godta dette faktum.

Marians død var slutten på en avskjedsprosess, en prosess som også omfattet bearbeiding. Jeg fikk ikke tatt avskjed fra Kees: Plutselig var han ikke lenger. Derfor gjør det meg så godt å drive med denne mandalaen og skrive historien på papir, slik at jeg også kan fortelle andre om min bror.

Dette lille monumentet er for min bror Kees: Slik at vi ikke glemmer ham og han alltid vil ha en plass i våre hjerter.

 

Hetty den Hertog