Far og avskjedsmandala

 

NY BEGYNNELSE

 

Avskjed

Død

Men død er ikke død

Død er også begynnelse

Noe nytt

Død og liv

Uatskillelig

Jeg tar imot livet

Jeg går

Følger mitt hjerte

Med lys og styrke

På vei mot kjærligheten

Jeg tar deg med

I mitt hjerte

Jeg går

Adjø

 

Hetty den Hertog

Desember 2002

 

I januar 2002 begynte jeg med å brodere denne mandalaen. Foranledningen var beskjeden om at min far hadde sterkt fremskreden lungekreft. Jeg valgte fargene til denne mandalaen selv fordi jeg ikke helt visste hvordan min far ville reagere hvis jeg fortalte ham at jeg ville brodere en mandala for ham. Det ble farger fra fargespekteret.

 

Da jeg hadde begynt å brodere merket jeg at denne mandalaen ikke bare var for min far, men like mye for meg selv, og på et senere tidspunkt egentlig en mandala for alle.

 

Når et barn fødes er det komplett. Alt er til stede i kjernen: mandalaens hjerte. Gjennom oppdragelse og hendelser utsettes barnet for smerte som langsomt veves inn i dets liv. I mandalaen vises dette som sort. I årenes løp tiltar smerten, som til slutt munner ut i den sorte randen. På innersiden av denne sorte randen finnes grønt som står for lengsel. Lengselen etter å hele smerten og bli “hel” igjen.

 

For meg ble smerten uutholdelig etter tapet av min søster Marian og min bror Kees i 2000, og etter beskjeden om at min søster Thea også var alvorlig syk. Jeg hadde en stor lengsel etter å hele smerten og lete etter min kjerne: Hvem er jeg egentlig? Rundt den sorte randen er det en rand med fiolett (sjelens farge) og grønt (lengselens farge). Først er lengselen liten, men den vokser: Lengselen etter helhet blir stadig sterkere. Å bli hel viser jeg med pyramidene i mandalaen: Her sitter alle fargene i fargespekteret. De tolv pyramidene munner ut i tolv kjerner: Og slik vender jeg tilbake til mandalaens hjerte.

 

Fire av kjernene har jeg utarbeidet til “soler”. Jeg måtte stadig tenke på diktet til Nelson Mandela hvor han beskriver hvor stor vår angst er for å vise omverdenen det lyset som vi bærer inni oss. Også hos meg er det stor angst for å vise lyset som jeg har inni meg, for “hvilken rett har jeg til å se meg selv som briljant, strålende, begavet eller flott?” (sitat fra diktet). Allikevel forsøker jeg å ta et skritt den veien: Jeg følger mitt hjerte og vil bo i det landet jeg ønsker å være i. Og ja, det er noen ting som jeg er flink til, bl.a. brodering av mandalaer: Jeg trodde at det var helt vanlig og at alle kunne det. Jeg begynner å skjønne mer og mer at det ikke er tilfellet.

 

I den ytterste randen har jeg også brodert sommerfugler: De er symbolet for omdanning og overgang. Sommerfuglene, kjernene og solene er omgitt av små stjerner. For noen år siden skrev jeg om min “stjernefølelse” i dagboken min. Jeg følte meg vel, lett og kraftig. Nå mens jeg skriver dette, kommer den følelsen plutselig tilbake. Ja, Norge føles godt. Det går en sitring av forventning gjennom meg når jeg tenker på det, men samtidig føles avskjedens smerte.

 

Den 11. oktober døde min far. Denne mandalaen påbegynte jeg for ham. Nå er den blitt min avskjedsmandala. Da jeg fortalte mine foreldre at jeg skulle dra tilbake til Norge reagerte min far med bemerkningen: “Det var en klok avgjørelse”. Han var glad på mine vegne og syntes det var i orden at jeg reiste.

Og jeg reiser og tar med meg alle kjære mennesker i mitt hjerte.

Adjø.

 

Hetty den Hertog                                                                  .

 

Ermelo, desember 2002