Mandala Thea

24. mai 2000 fikk jeg høre at min søster Marian hadde lungekreft og ikke hadde lenge igjen å leve. 5 uker senere, 27. juni 2000, fikk Thea den samme beskjeden. Også lungekreft. Og hun hadde ikke heller lenge igjen.

I det øyeblikket klarte jeg nesten ikke å oppfatte det. Det var bare ufattelig at begge mine søstere var dødssyke, og at det ikke var noe håp om at de ville bli friske igjen.

I mellomtiden hadde jeg begynt å brodere en mandala for Marian. På den ene siden for å ha noe å gjøre, men også for at jeg skulle kunne overvinne disse hendelsene. Jeg ville også brodere en mandala for Thea. Sammen med henne valgte jeg ut fargene.

Hjertet av mandalaen viser for meg Theas myke, varme, følsomme innside som bokstavelig talt er skjult bak hennes iblant harde, kraftige, tydelige og saklige ytterside. Omkring det har jeg brodert en ring med fargene fra Marians mandala.

17. august 2000 døde Marian. 22. august ble hun begravd. Thea føltes som helt lukket for meg den dagen. Innesluttet, som om det var en gigantisk vegg omkring henne. Vi tenkte jo at vi i det øyeblikket sto og så på ”generalprøven” til Theas begravelse.

Søndag 15. oktober 2000 feiret vi vår mors fødselsdag. For første gang alle sammen uten Marian. Sandra og Marcel, Theas datter og svigersønn, fortalte at Sandra var gravid. Nytt liv underveis! Thea skulle bli bestemor. Ville hun få oppleve det? I mandalaen vises dette i livstreet som jeg broderte på fire steder omkring Marians ring.

To uker senere, natten til søndag 29. oktober, døde plutselig vår bror Kees. Som et lynglimt om natten: de fire sikksakk-mønstrene. Disse lynglimtene er forbundet med hverandre med små rader av trekanter i samme farge som girlandere.

Thea hadde et spesielt bånd med Kees. Etter at Kees plutselig hadde dødd spurte min yngste bror og hans kone: Hvorfor Kees? Hvorfor nå? Og på det svarte min svigerinne: ”Kees holder på med å pynte med girlandere, så det er klart når Thea kommer”.

Rommet mellom de fire livstrærne og randen til Kees har jeg fylt opp med mørkeblått: for meg er dette “dødens skygger”. Døden til Marian, til Kees og hennes egen forestående død.

Etter så mye død syntes jeg at Theas egenhet var blitt helt borte, og jeg følte behov for å hente den fram igjen. Derfor har jeg foldet mandalaens hjerte utover på fire steder.

Denne randen er fylt opp med grønt/gult. For meg viser dette Theas beundringsverdige, positivitet og munterhet som hun gikk sykdommen til livs med. Og det lyktes.

5. august 2000 feiret hun 50 års dagen til Cor, mannen sin, og 8. oktober feiret de sin 25 års bryllupsdag med en hyggelig fest. Hun dro på ferie sammen med familien sin. Like etter begravelsen til Kees i begynnelsen av november, tok jeg med meg Thea og Henk, min yngste bror, til Norge hvor vi tre hadde 6 uforglemmelige dager. Det er et veldig godt minne at jeg har kunnet vise henne landet som jeg så gjerne bor i.

Hun feiret jul og sin 53 års dag på 31. desember. Sykdommen stabiliserte seg og 2001 begynte rolig. 5 mai 2001 ble hun bestemor til en praktfull jente: Emmely Jacobine. Denne lille jenta har gitt henne enormt mye glede!

I november 2001 brøt kreften ut på nytt: Prosessen satte i gang igjen. Dette vises i mandalaen i de lyseblå/fiolette flaggene.

Hun fortsatte å forbause legene: På et visst tidspunkt hadde de fortalt henne at de ikke hadde ventet at hun ville leve til julen 2000! Medisinene og strålebehandlingen hjalp også denne gangen og kreften holdt seg rolig i en periode.

2. januar 2002 ble vår far innlagt på sykehus. Også hos ham ble det konstatert lungekreft med spredning, og en forventet levetid på et par måneder.

I juni, på min fødselsdag, fikk jeg høre at Thea på nytt skulle bli bestemor. Hvis alt gikk godt ville hun kunne holde sitt andre barnebarn i armene i slutten av januar 2003. For dette nye lille barnet har jeg også brodert et livstre. Denne gangen står livstreet på en fiolett fot. Dette er sjelens farge: for meg ender ikke livet ved døden. Jeg tror at sjelene kommer tilbake i et nytt liv.

31. januar 2003 ble Theas andre datterdatter født: Annika Willemijn. På den dagen kom jeg til Norge for å starte på nytt i det landet hvor mit hjerte ligger. Men 31. januar var også den dagen Kees ville ha blitt 50.

De to barnebarna til Thea har jeg brodert i grønt. Grønt: fargen for det nye unge livet, fremtiden, veksten. De fire livstrærne er forbundet til hverandre med ”kreftranden”.

I denne perioden var jeg så sint på denne elendige sykdommen. Kreften som bare åt seg gjennom kroppen til Thea. Som ødelegger alt. Den gallegrønne fargen har jeg brukt til dette sammen med mørkerødt, størknet, levret blod. Denne randen er kaotisk og uryddig, et rot. Jeg syns den er avskyelig, men det syns jeg også om kreften. Jeg har brukt lang tid på å brodere denne randen, jeg syntes det var skrekkelig å gjøre det.

Men allikevel, mens jeg broderte denne randen, foregikk det noe inni meg som gjorde det litt lysere igjen. I denne randen har jeg også brodert med gullgult: kreft med en gullrand? Jeg er overbevist om at kreften har noe å fortelle meg. At jeg kan lære noe av den til tross for all smerten. Derfor dette gullet.

Den første kvartdelen av randen har jeg brodert helt igjen. Alt var tett, mørkt og trist, uten et snev av håp. Jeg forsto det ikke. I den andre kvartdelen har jeg brodert et lite hjerte: kjærlighet. Og ved enden av denne kvartdelen lar jeg det strømme inn litt lys, og jeg har ikke fylt randen helt. I den tredje kvartdelen lar jeg det slippe til enda mer lys og hjertet blir større. For meg har kreft og kjærlighet alt med hverandre å gjøre. Det dreier seg om kjærlighet i dette livet.

Og da må jeg tenke på versene i 1. Korintier, 13: ”Der står disse ordene: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er KJÆRLIGHETEN.”

I den siste brede randen av mandalaen vises hjertene tydelig, symbolet for kjærlighet. De springer forover ut av denne “fyllranden”. Det er det det dreier seg om: KJÆRLIGHET, resten er fyll. Denne randen symboliserer også ventingen for meg; klar over at damoklessverdet hang over våre hoder og at den endelige avskjeds øyeblikk en gang ville komme.

I august var jeg 10 dager hos henne og det var godt. I midten av september var Thea svært syk og jeg trodde ikke at jeg noen gang ville få se henne i live igjen. Jeg tenkte at det var best å begynne å brodere på mandalaen igjen. Men det lyktes ikke mer. Jeg var ferdig med denne mandalaen: Jeg hengte den på skapet slik at hun stadig var hos meg.

Da jeg kom til henne 10. oktober satt hun rett opp i sengen og løste kryssord. Utrolig. Jeg har stor beundring for det: Hun klarte alltid å oppdage noe positivt i sin situasjon. I ukene som fulgte var jeg hos henne et par ganger. Jeg syntes det var vanskelig å se min alltid aktive søster lenket til sengen. Tidlig på morgenen den 3. november forlot hun oss. I slutten av januar, da jeg reiste til Norge igjen, fikk jeg en bok av henne og foran i boken skrev hun: “Ute av syne men fremdeles i mitt hjerte.” Adjø Teet, ute av syne men for alltid i mitt hjerte. I kjærlighet gir jeg slipp på deg. Jeg elsker deg.

 

Hetty

 

Norge

Desember 2003