Mandala Jacoba

 

 

BLI FØDT, LEVE OG DØ

DEN EVIGVARENDE SYKLUS

FRA BEGYNNELSE TIL SLUTT

GÅTT LIVSVEIEN

LEVD LIVET

 

 

LIVSSIRKELEN TIL MIN MOR

                                  

                        Jacoba den Hertog – van Laar

 

BEGYNTE 13. OKTOBER 1916

OG BLE SLUTTET 9. MARS 2011

 

SIRKELEN ER RUND, EVIG OG UENDELIG

Mandala Jacoba

Denne mandalaen er til min mor, Jacoba van Laar. Hun døde 9. mars 2011, 94 år gammel.

Det var veldig naturlig for meg å brodere en mandala til henne. I og med at jeg hadde brodert mandalaer til mine søstre Marian og Thea, min bror Kees og min far hadde jeg også lyst å brodere en til henne. Jeg vet ikke presis når jeg begynte på den, men jeg tror at det var i perioden etter at min far døde i oktober 2002. Da begynte vi å forstå at det var mer enn bare alderdommen som feilte mor. Hun var da 86 år gammel. Min fars siste ønske var at de sammen kunne flytte til et eldresenter før han døde, fordi han hadde forstått at min mor ikke kunne klare seg alene. Fire uker før han døde flyttet de til Ekelhof (eldresenter). Etter at han døde fikk min mor den omsorgen og den oppmerksomheten som hun trengte, der, men etter en stund var ikke det nok, og da flyttet hun til Genderhof (pleiehjem). Hennes åndsevner ble stadig dårligere og til slutt, i februar 2006, ble hun lagt inn på ‘De Passaat’ (pleiehjem) i Eindhoven. Der fikk hun kjærlig og respektfull omsorg og hjelp de siste årene hun levde.

I likhet med alle andre mandalaer, begynte jeg også denne gangen i midten. Det oppstod en vakker, fin og fargerik blomst. Min mor var en kvinne med masse kjærlighet i seg, beskjeden, varm, vennlig og med omsorg og oppmerksomhet for sin mann, barn, familie og venner. Hun hadde et stort hjerte, det var plass til mange. Hun ble født 13.oktober 1916 som den sjuende i en flokk med 9 barn. De første årene levde hun lykkelig, men når hun er 14 år mister hun mora si, og når hun er 20 blir hun foreldreløs da også faren hennes dør. Etter flere forskjellige småjobber som tjenestejente blir hun hushjelp hos familien Den Hertog i Utrecht. Her møter hun sin tilkommende mann, Henk. De gifter seg i september 1946. Sammen får de 5 barn: Thea, Marian, Kees, Hetty og Henk.

Under blomsten i midten har jeg brodert en liten mandala til min far. Ut fra blomsten og den lille mandalaen til min far går det linjer til de fem barna. Døtrene er brodert i rosa, sønnene i blått. Fem forskjellige barn med alle fem sin egen spesielle kjerne og sin egen form. I perioden da jeg broderte dette, hadde Marian, Kees, min far og Thea allerede gått bort, og derfor har jeg fylt plassen rundt dem med svart. Plassen rundt Henk og meg er fylt med grønt, livets farge, fargen av nytt liv og håp. Også den ytterste randen av blomsterformen til min mor er grønn, hun levde fortsatt.

Rundt mandalaene til min mor, far og de fem barna oppstod det av en eller annen grunn et rutete mønster. Jeg forstod ikke hvorfor jeg måtte brodere de rutene, men jeg måtte bare gjøre det. Senere forstod jeg at alle de rutene står for alle skap og skuffer i hodet til min mor, som en etter en ble tømt for minner, kunnskaper og erfaringer. Min mor var flink i husflid, og hun lagde de vakreste tingene. Jeg husker at jeg en gang med Sinterklaas (en fest i Nederland i begynnelse av desember) fikk en komplett garderobe til min Barbie-dukke: kjoler, jakker, skjørt og til og med en brudekjole. Alt like fint heklet, sydd, brodert og strikket. I perioden da hun begynte å få demens, hadde hun glemt hvordan hun skulle strikke og hekle. Jeg syntes at det var trist og pinlig å se at hun ikke lenger klarte det. Denne skuffen med den ferdigheten, hadde blitt tømt. I rutene har jeg av og til brodert en liten fargeklatt. Da jeg i mai 2010 var på besøk hos henne, kom jeg inn og sa: «Hallo mamma, her er jeg!». Og da smilte hun! Den største gaven hun kunne gi meg på dette tidspunkt, var hennes smil! Navnet mitt brukte hun aldri mer, den ruten var tom, men hun kjente igjen stemmen min. I den ruten var det fortsatt et minne om stemmen min, en liten fargeklatt. Nesten helt til slutten klarte hun å spise med smak, og det så ut som om at hun nøt det. Når du da spurte hvordan det smakte, ga hun til og med det sosiale ønskede svar, et ærlig: «Godt!». I mange ruter har jeg på innsiden brodert attersting i svart og et svart korssting: denne skuffen eller det skapet var tomt, det minnet var tapt. Helt til slutt husket hun ikke lenger hvordan hun skulle svelge, og da klarte hun ikke lenger å få i seg mat. Litt etter det døde hun.

Den innerste delen i mandalaen, (til og med det rutete mønsteret) broderte jeg for noen år siden, og etter det stoppet det opp: jeg klarte ikke å fortsette med den. På dette tidspunkt hadde jeg ikke noe å tilføye denne mandalaen, og den lå og ventet til prosessen i livet til min mor skulle gå videre. Sakte men sikkert gikk det nedover med henne, evnene til å kommunisere ble dårligere og dårligere. I oktober 2010 var jeg på besøk hos henne, og da jeg kom inn og sa: «Hallo mamma, her er jeg!», smilte hun ikke lenger. Skapet med minnet om min stemme hadde blitt tømt. Hun satt der i rullestolen sin, jamrende med urolige bevegelser. Umulig til «å nå inn» til henne, helt tilbaketrukket i sin egen verden. Vanskelig å mate henne, det går tregt; hun får ofte noe i vrangstrupen. Da forsto jeg at hun ikke hadde lenge igjen.

Mamma blir nå fort dårligere og i februar 2011 hører jeg fra Henk at det er planlagt en time for å drøfte hvordan veien går videre nå, når det ser ut til at døden er nær. Jeg tar frem min mors mandala og begynner å brodere en lilla rand rundt det rutete mønsteret. Denne randen står for meg som symbol for alle sorger hun opplevde de siste årene av sitt liv. Det må ha vært fryktelig vanskelig for en mor, min mor, å begrave tre av sine barn og sin mann. Det er nesten umenneskelig, og jeg synes ikke det er rart at hun har trukket seg tilbake i sin egen verden og fra livet de siste årene. Det er rett og slett for mye for et menneske å bære en slik sorg.

Etter den lilla randen kommer solen opp: hun er på vei mot lyset! Endelig! Endelig kan hun vende tilbake til sin Herre. Etter alt det mørke og tunge, alle sorger og savn kan hun endelig reise på vei mot Lyset! Det er henne unt. Solen er rammet inn av det blå fra himmelen. På hjørnene, i det grønne, har jeg brodert den nye veksten i familien vår: 9 barnebarn og 5 oldebarn. Da det ble klart at hun levde sine siste dager, måtte vi begynne å tenke over begravelsen hennes. Noe som jeg grudde meg til fordi på denne dagen skulle alle «hull» i familien vår, bli så tydelig synlig. 6 barnebarn skulle denne dagen bli konfrontert med savnet etter mor eller far og Henk og jeg skulle stå der sammen uten våre søstre og vår bror. Vår familie hadde nesten gått i oppløsning etter alle de dødsfallene som vi opplevde på så kort tid. Henk og jeg hadde ikke sett hverandre på 7 år og har bare snakket via e-post av og til. Og også med resten av familien hadde jeg liten kontakt. Nå skulle vi stå sammen rundt graven til vår mor, bestemor og oldemor.

Mandag morgen 7.mars fikk jeg en telefon fra Henk at han var på vei til pleiehjemmet. Han hadde fått beskjed om at det gikk fort mot slutten med mora vår og hvis man ville være til stede, måtte vi komme med en gang. Umiddelbart ordnet jeg med en flybillett og reiste om ettermiddagen til Nederland. Seint på kvelden var jeg hos henne og da levde hun fortsatt. Sammen med Henk våket vi over henne den natten. Hun var i dyp søvn og reagerte ikke på noe, men pusten hennes gikk jevnt og trutt. Det var fint å være der sammen med Henk. Over hennes dødsleie ble vi forent igjen. Hun kjempet helt til slutten, hun ga seg ikke. Hele tirsdagen og natten til onsdag var vi hos henne, og tidlig onsdag morgen 9. mars måtte hun gi tapt.

Hun ble begravd lørdag 12.mars. Båren ble fulgt av hennes ni barnebarn. De former en forbindelse, de er fremtiden. I dem og deres barn går livet videre, og jeg håper at de tar med seg noe som de har lært av sin bestemor. Slik at hennes minne og det hun stod for blir videreført i dem, og også i verden forøvrig.

Hjemme i Norge igjen gjorde jeg ferdig mandalaen.  I det grønne på hjørnene har jeg brodert de 9 barnebarna og de 4 oldebarna. Suzan, Kees sin datter, har et hjem for foreldreløse barn i Uganda. Her gir hun 15 barn en fremtid. Det er de 15 små stjernene nede til venstre i mandalaen. I 2010 giftet hun seg med en mann fra Uganda og i april 2010 adopterte de en liten gutt, Devin Beau.

Mandalaen til mamma er rund, og det siste som jeg broderte, var en rand i gull. Sirkelen av liv og død er sluttet, og hun har gått gjennom hele sirkelen. Mandalaene til Thea, Marian og Kees er ikke runde. Som jeg føler det, endte deres liv så alt for tidlig. Derfor sirkel til mamma. Sirkelen, symbol for det evige og uendelige.

Når jeg broderer, er jeg veldig forsiktig med å spise mat for å unngå flekker. Men en gang hadde jeg spist litt sjokolade og en bit hadde havnet på mandalaen. Jeg har prøvd å vaske litt, men klarte ikke å få flekken bort. Så den måtte bli rammet inn med den flekken på. Historien er at min mor av og til sølte litt, og nå hadde jeg sølt på hennes mandala. Derfor har jeg klistret 2 sølvstjerner på glasset hvor flekkene sitter. Nå forklarer jeg det med at min mor ikke bare har blitt 1 stjerne der «oppe», men 2 stjerner! Jeg synes at hun fortjener dem!

Ha det mam, takk for alt du har gitt og lært meg. Jeg skal spre den gleden og den varmen og på den måten lever du videre!

 

Ringebu, 6. juni 2012

 

Hetty den Hertog